I Varanger bodde det i gamle dager ei noaidekone som ble kalt for Alda Ahkku. Hun var opptatt av at folket inne i Varangerfjorden skulle ha det best mulig. På russesida av grensa visste hun om noen øyer som ble kalt for Ainaisuollok. Disse var rike på kvann, kobbe, egg og dun.

Inne i Varangerfjorden hadde de ei øy som het Varjavuonsuolu, det er Sjåholmen utenfor Nesseby kirkested. Den var på langt nær så rik som Ainaisuollok. En dag bestemte kona seg for å flytte Ainaisuollok inn i Varangerfjorden. Varjavuonsuolu ville hun føre til plassen der Ainaisuollok lå.

Hun klatra opp på et fjell overfor Gandvik lenger ute i Varanger. Hunden sin lot hun sitte ute på neset Davvenjarga for at den skulle følge med når øyene kom sigende fra Russland. Oppe i fjellsida begynte Alda Ahkku å joike og gjøre forskjellige kunster, noen kaller det å gande. Ainaisuollok begynte å riste og flytte sakte på seg. Fuglene lettet og det ble skrik og lurveleven.

Nå hadde det seg slik at det på russesida også bodde en noaide, som våkna av alt levenet og skjønte hva som var på gang. Noaiden ville ikke gi slipp på øyene som var så rike. Dermed satte denne i gang med mottiltak, og det viste seg at russenoaiden var sterkere enn Alda Ahkku.

Samtidig som det ble satt en stopper for flyttinga av øyene, tok russenoaiden livet av Alda Ahkku og hunden hennes. De ble til stein og ennå kan vi se Alda Ahkku i fjellet overfor Gandvik. Hun er blitt til en klippe som stikker fram oppe i berget, og det er ikke vanskelig å se at det er en kvinneskikkelse. Ute på Davvenjarga er det en annen merkelig stein. Den er blitt kalt for Benekoaive, som er samisk og betyr �hundehode�. Det er restene etter hunden til Alda Ahkku.